Niobe vandrer gjennom Istanbuls uendelige Istiklal-gate

Niobe vandrer gjennom Istiklal: Når Istanbul bestemmer at du trenger flere skritt

Etter å ha besøkt Galataturnet, traff jeg en beslutning som virket helt fornuftig.

«Jeg vil bare fortsette å gå.»

Slik får Istanbul deg.

Du tror du tar en liten spasertur, og plutselig er du blitt en del av en menneskeelv som strømmer mot Istiklal.

Dette var første gangen jeg så denne siden av Istanbul så folkerik.

Jeg har opplevd folkemasser utenfor fotballstadioner før. Disse massene har en veldig bestemt energi – folk som roper, ler, diskuterer fotball og ser ut som om de er klare til å endre resultatet av kampen selv.

Men Istiklal var annerledes.

Det var unge par som gikk hånd i hånd, foreldre som prøvde å holde øye med barna sine, vennegrupper, nysgjerrige turister og gatemusikere som la sitt eget lydspor til ettermiddagen.

Alt følte seg festlig ut.

Og det var absolutt ingen grunn til det.

Så husket jeg:

Det var helg.

Tilsynelatende er det nok grunn i Istanbul.

Familier var ute, spesielt de med små barn, og alle virket enige om at en spasertur langs Istiklal var den perfekte måten å tilbringe dagen på.

Så jeg sluttet meg til dem.

Vel… sakte sluttet jeg meg til dem.

Jeg oppdaget at Niobe ikke går gjennom Istiklal.

Niobe tar små, forsiktige skritt gjennom Istiklal.

Det var rett og slett for mye å se på.

Kastanjeselgere ristet kastanjer, popcornselgere forberedte poseene sine, og bomullssukker dukket opp i enorme skyer av søthet.

Gatemusikkere spilte mens de historiske bygningene vaket over hele scenen.

Og så var det selve bygningene.

På veien minnet de store fasadene, gamle leiligheter, kirker, passasjer, butikker og historiske konsulat meg på at Istiklal ikke bare er en handlegate.

Det er en levende del av Istanbul.

Hvert få skritt virket som om det sa:

«Se på meg. Jeg har vært her mye lenger enn deg.»

Og, naturligvis, så jeg.

Jeg gikk.

Jeg så igjen.

Jeg gikk litt mer.

Inntil plutselig…

En kryssvei.

Jeg stoppet.

Hva nå?

Bør jeg fortsette rett frem?

Var Taksim-plassen fortsatt langt borte?

Var det en vei hjemfra derfra?

Eller hadde jeg nettopp gått meg inn i en situasjon hvor den eneste løsningen var å snu og gå hele veien tilbake til Galata?

Jeg så meg rundt.

De fleste fortsatte rett frem.

Dette virket som en utmerket vitenskapelig metode.

Følg mengden.

Så jeg fortsatte.

Steg for steg, gjennom de livlige gatene i Istiklal, inntil jeg endelig nådde Taksim-plassen.

Og der stoppet jeg.

I et øyeblikk stod jeg bare og så på monumentet.

Efter alle disse lille stegene, hadde jeg endelig kommet dit.

Og jeg innrømmet noe.

De sier at for virkelig å kjenne et sted, må du gå det.

Nå forstår jeg.

Du kan ikke oppleve Istanbul fullstendig bak et drosjevindu.

Du må gå gatene deres.

Du må bli litt tapt.

Du må spørre deg selv om du går i riktig retning.

Du må følge fremmede fordi tilsynelatende vet alle andre hvor de skal.

Og, aller viktigst…

Du trenger komfortable sko.

Veldig komfortable sko.

For Istanbul vil vise deg veien.

Den kan bare gjøre at du går flere kilometer før den gjør det.

Og hvis du ønsker å oppdage Istanbul ett skritt av gangen, Travel Inn Turkey har mange gangruter klare for deg.

Bare ta med dine komfortable sko.

Istanbul vil ta vare på resten.

— Niobe