Det finnes steder i Istanbul som annonserer seg selv.
De har store innganger, kjente navn, folkemasser av besøkende og kameraer pekt i alle retninger.
Og så er det stedene som virker å gjemme seg.
Niobe oppdaget et av disse stedene i Kumkapı.
Hun hadde gått gjennom den berømte fiskerestaurant-plassen, der kveldsatmosfæren nesten er umulig å gå glipp av. Lys og pynt hang over gatene, restaurantene var travle, folk snakket, og Kumkapı viste det livlige ansiktet som besøkende kjenner så godt.
Men Niobes oppmerksomhet flyttet seg plutselig bort fra støyen.
Få skritt unna lysene og pynten la hun merke til noe rart.
På den ene siden sto en høy mur. Bak den lå en bygning uten synlig tegn til liv.
Dette var ikke en av Kumkapıs velkjente trehus.
Denne gangen var den gamle strukturen bygget av teglstein og virket nesten glemt.
På motsatt side var en politistasjon opptatt med folk som ventet på å komme inn i forvaltningskontorene. Niobe gikk gjennom folkeskaren, men hun kunne ikke slutte å tenke på den stille bygningen bak muren.
Hva gjemte seg der?
Hun snudde til venstre.
Og så så hun det.
Tvers over fortauet stod en annen historisk bygning.
I starten så den ut som en vanlig gammel struktur gjemt blant gatene i Kumkapı. Men så la Niobe merke til den tyrkiske skiltet:
Panagia Elpida.
Navnet fanget øyeblikkelig hennes oppmerksomhet.
En sølvfarget jernport var lukket. Likevel virket bygningen selv å tale til henne.
På begge sider av fasaden kunne hun gjenkjenne bokstavene P og E.
Panagia Elpida.
Håpets Jomfru.
Niobe stod der et øyeblikk.
Området rundt kirken var langt fra den polerte versjonen av Istanbul som dukker opp på postkort. Veggene, fortauene og de omkringliggende bygningene viste en annen side av Kumkapı—eldre, slitt og forsømt.
Men Niobe hadde lært noe om Istanbul:
Noen ganger er de mest interessante skattene ikke de som er vakkert presentert.
Det er de som får deg til å stoppe og stille spørsmål.
Og dette var bare begynnelsen.
Panagia Elpida er en av Kumkapıs historiske gresk-ortodokse kirker, beliggende på Gerdanlık Sokak.
Kirkens historie strekker seg tilbake i århundrer. Den nåværende bygningen ble reist på slutten av 1800-tallet av arkitekten Vasilios Tsilenis, med kilder som daterer den nåværende strukturen til 1895 eller 1898. Tidligere versjoner av kirken hadde allerede eksistert her og blitt skadet av branner. Historisk forskning registrerer en gjenoppbygging etter en stor brann på 1600-tallet.
Kirken er bygget på et gresk korsplan med en sentral kupol og to klokketårn. Den står inne i en gårdsplass omgitt av høye vegger, noe som gjør det bemerkelsesverdig lett å passere i nærheten uten å innse hva som gjemmer seg bak dem.
Og det er en annen hemmelighet inne i anlegget.
En ayazma, eller hellig kilde, er knyttet til kirken og viet til Agios Georgios (Hellige Georg). Historisk dokumentasjon beskriver den hellige kilden under kirkekomplekset, inkludert dens marmorelementer og religiøse dekorasjoner.
Niobe hadde oppdaget den første skatten.
Men bygningen hun hadde lagt merke til tidligere bak muren var den andre.
Beside kirkekomplekset står den tidligere Greske skolen i Kumkapı.
I dag ser den veldig forskjellig ut fra det man kanskje forestiller seg når man hører ordet "skole".
Bygningen er stille.
Dens gamle vegger bærer lenger ikke barnas stemmer som rusler mellom timene. Det er ingen skoleklokker som kaller elevene tilbake til klasserommene. De omkringliggende gatene har endret seg, samfunnet har endret seg, og bygningen har mistet hverdagslivet for hvilket det ble skapt.
Likevel forblir det en viktig del av historien til Panagia Elpidas samfunn.
Skolen lå mot nordøst for kirkekomplekset, og historiske registre indikerer at dens undervisningsaktiviteter opphørte i 1957.
Datoen er viktig.
1957 er ikke bare året da en skole stengte.
Den markerer et annet kapittel i den gradvis forsvinnende delen av det gamle gresk-ortodokse samfunnslivet fra denne delen av Istanbul.
Skolen og kirken tilhørte et samfunnsnettverk hvor religion, utdanning og hverdagsliv var tett forbundet.
Barn kunne studere i skolen, familier kunne tilbe i kirken, og de omkringliggende bygningene kunne tjene samfunnets behov.
I dag står skolen som en stille påminnelse om den verdenen.
For Niobe var oppdagelsen egentlig ikke om å finne en forlatt bygning og en kirke.
Hun hadde funnet tto stykker av samme historie.
Kirken bevarte samfunnets åndelige minne.
Skolen bevarte dets utdanningsminne.
Den ene inviterte en gang folk til bønn.
Den andre inviterte en gang barn til timer.
Og begge forteller nå sine historier hovedsakelig gjennom arkitektur, vegger og stillhet.
Niobe så igjen mot den gamle skolen.
Den støyende Kumkapı i dag lå bare noen få skritt unna.
Restauranter serverte fisk. Besøkende tok fotografier. Folk ventet utenfor den nærliggende politistasjonen. Biler og fotgjengere fortsatte sin daglige Istanbulsrutine.
Men bak veggene forble en annen Kumkapı.
En Kumkapı av gresk-ortodokse familier, lærere, barn, prester, feiring, bønner og generasjoner av mennesker hvis liv var knyttet til dette lille hjørnet av byen.
Og kanskje er det nettopp det som gjør Panagia Elpida og dens gamle skole så fascinerende.
De ligger ikke langt unna Istanbuls berømte monumenter.
De er inne i Istanbul som de fleste besøkende ganske enkelt går forbi.
Niobe smilte.
Hun hadde ikke planlagt å oppdage noe den dagen.
Hun hadde bare gått.
Og en gang til hadde Istanbul påminnet henne om at hvis du vender ett hjørne, ser bak én vegg, eller leser ett gammelt navn på en glemt bygning, kunne en annen by plutselig dukke opp.
Dette var Niobes oppdagelse: to stille skatter i Kumkapı—Panagia Elpida og den forlatte skolen som en gang tjente samfunnet ved siden av den.
Og hun visste at hun måtte komme tilbake.
For noen dører i Istanbul kan være lukket i dag...
men deres historier venter fortsatt på å bli åpnet.