Niobes stille øyeblikk inne i Sankt Irene
Sankt Irene
Av og til er de beste oppdagelsene de du nesten går forbi.
Dette hendte med meg på vei til det arkeologiske museum i Istanbul.
Jeg hadde gått inn i hagen til Topkapi-palasset og gikk mot museet da jeg la merke til Sankt Irene. Jeg visste at dette var en viktig bysantinsk kirke, og jeg visste allerede at den hadde en nært forhold til Hagia Sophia. Men på en eller annen måte var det annerledes å se den stå der foran meg enn å ha lest om den.
Så naturlig nok stoppet jeg.
Sankt Irene—Aya İrini—har hatt et fascinerende liv. I motsetning til Hagia Sophia ble den aldri omdannet til en moské. Gjennom århundrene har bygningen blitt brukt til ulike formål, blant annet som lager- og depotrom, og senere som konsertlokale og museum.
Det finnes også en historie knyttet til det osmanske hoffet som jeg fant spesielt rørende: kirken var forbundet med ønsket fra en sultan som ville at hans ortodokse mor skulle få et sted hvor hun kunne komme og be.
Historien plutselig følte seg veldig personlig.
Og så gikk jeg inn…
Dagen jeg endelig gikk inn i Sankt Irene sammen med en av mine gjester, var det overraskende stille. Det var ikke mange mennesker, noe som gjorde opplevelsen enda mer spesiell.
Jeg så opp mot det enorme interiøret og la merke til søylene og korsene over dem. For et øyeblikk prøvde jeg å forestille meg kirken slik den må ha vært for hundrevis av år siden.
Og så så jeg noe jeg absolutt ikke forventet.
En scene. Og et piano.
Det skulle bli en konsert den kvelden.
Så mitt første virkelige minne fra Sankt Irene var ikke stillhet.
Det var musikk.
Pianisten øvde, og på en eller annen måte fikk det den gamle bygningen til å føles levende. Bysantinske vegger som hadde vitnet om århundrer med historie lyttet nå til en moderne pianist som forberedte seg til en kveldskonsert.
Hva et underlig og vakkert møte mellom tider.
Jeg gikk så langt som besøkende fikk lov, og så meg rundt langsomt. De fleste virket å stoppe og bare stirre, kanskje gjøre akkurat det jeg gjorde—prøve å forestille seg hvordan dette stedet må ha sett ut for lenge siden.
Kirken har en gang stått i hjertet av den bysantinske verden. Dens prester var forbundet med samme religiøse verden som de ved Hagia Sophia. Generasjoner har bedt her, lyttet til prekener her, og sett historien utvikle seg rundt disse veggene.
Og nå var det et piano.
Jeg elsket denne kontrasten.
Jeg har passert Sankt Irene mange ganger siden det første besøket. Og nesten hver gang stopper jeg.
Jeg tar en dyp pust.
Og jeg tar noen flere bilder.
For bygningen ser aldri helt lik ut.
Og så kom en av mine vakreste overraskelser: Jeg så Sankt Irene omgitt av snø.
Det var da jeg virkelig forstått noe om Istanbul.
Du kan besøke det samme stedet ti ganger og likevel ikke ha den samme opplevelsen.
Lyset endres.
Folkene endres.
Været endres.
Din egen stemning endres.
En dag er det en pianist som øver inne.
En annen dag er det stillhet.
En annen dag omgir snøen de gamle steinene.
Og kanskje er det derfor jeg aldri tror at en historie om Istanbul virkelig kan være ferdig.
Sankt Irene lærte meg det.
Jeg dro dit fordi jeg var på vei til et annet museum.
Isteden fant jeg en bysantinsk kirke, et piano, et minne, og til slutt et vinterbilde som fikk hele stedet til å føles helt annerledes.
Så neste gang du går gjennom hagen til Topkapi-palasset på vei til det arkeologiske museum, skynd deg ikke. Se til siden.
Du kan ganske enkelt finne Sankt Irene som venter på deg.
Og hvem vet?
Kanskje vil det spille musikk.
Våre partnere
