MOET NIOBE

Noen reiser starter med et flybillett.

Min startet med en Erasmus-søknad.

Jeg kom til Tyrkia som en ung Erasmus-student, og trodde jeg skulle bruke noen måneder på å studere, møte nye mennesker og oppleve noe annerledes.

Jeg visste ikke at jeg var i ferd med å forelske meg i et land.

Ikke bare i de gamle byene eller de vakre landskapene. Ikke bare i Istanbul, Kappadokia, Efesos eller den uendelige listen over steder jeg hadde merket på kartet mitt.

Jeg forelsket meg i noe mye vanskeligere å beskrive.

Tyrkisk gjestfrihet.

Jeg bodde hos en tyrkisk familie, og veldig raskt oppdaget jeg at å være gjest i et tyrkisk hjem betydde noe spesielt. Et måltid var aldri bare et måltid. En kopp te var sjelden bare en kopp te. Det var alltid et nytt spørsmål, en ny historie, et nytt sted noen ønsket å vise meg.

"Har du vært der?"

"Du må besøke dette stedet."

"Har du ikke prøvd dette ennå?"

Og, selvfølgelig, spørsmålet jeg hørte flere ganger enn jeg kan huske:

"Hvor skal du i morgen?"

Dette spørsmålet ble nesten en livsstil for meg.

Ett land, hundrevis av reiser

I løpet av oppholdet mitt som Erasmus-student følte nesten hver dag seg annerledes.

Jeg reiste med fly, tog, buss, ferje, bil og noen ganger med hva som helst annet transportmiddel som tilfeldigvis tok meg dit jeg ville.

Jeg oppdaget at å reise i Tyrkia kunne være en eventyr allerede før man ankom destinasjonen.

Jeg besøkte gamle byer, arkeologiske steder, landsbyer, fjell, kystlinjer og byer jeg aldri hadde hørt om før jeg kom hit.

Jeg gikk gjennom steder hvor sivilisasjoner hadde levd for tusenvis av år siden.

Jeg stod blant romerske ruiner.

Jeg så soloppgangen over ekstraordinære landskap.

Jeg satt ved bord med folk jeg hadde møtt bare timer tidligere.

Og, sakte men sikkert, ble kartet mitt dekket av små merker.

Men det var et problem.

Det var fortsatt altfor mange steder som ikke var merket.

Noen destinasjoner var sirklet inn.

Noen hadde stjerner ved siden av seg.

Noen hadde skrevet "MÅ BESØKES" med stor alvorlighet over seg.

Og noen var helt umulige å få plass i Erasmus-planen min.

Til slutt endte mine studier.

Jeg pakket kofferten og dro hjem.

Men noe merkelig skjedde.

Kofferten min kom hjem.

Studiene mine kom hjem.

Hverdagen min kom hjem.

Men på en eller annen måte forble tankene mine i Tyrkia.

Tyrkia var ikke ferdig med meg

I en periode forsøkte jeg å fortsette normalt.

Jeg fullførte studiene. Jeg laget planer. Jeg vendte tilbake til rutinen min.

Men hver gang jeg hørte tyrkisk, så et fotografi av Tyrkia eller luktet noe som minnet meg om et tyrkisk kjøkken, ble jeg fraktet tilbake.

Bak til det familiens hjem.

Bak til reisene.

Bak til samtalene.

Bak til stedene jeg hadde besøkt.

Og, viktigst av alt, tilbake til alle stedene jeg ennå ikke hadde besøkt.

Då forsto jeg noe.

Kanskje forholdet mitt til Tyrkia ikke var ment å ende når Erasmus-opplevelsen min endte.

Kanskje den nettopp begynte.

Så, etter å ha fullført studiene, bestemte jeg meg for å fortsette den lange – og sannsynligvis aldri-sluttende – kjærlighetsaffæren med dette ekstraordinære landet.

Og det er her min nye eventyr starter.

Så... hvem er Niobe?

Hei.

Jeg heter Niobe.

Jeg er en reisende, en nysgjerrig utforsker, en samler av historier og, tilsynelatende, noen som stiller langt for mange spørsmål.

Hvorfor er dette stedet her?

Hvem bodde her?

Hvorfor har denne landsbyen det navnet?

Hva spiste folk?

Hvordan reiste de?

Hva skjedde her for 2000 år siden?

Hva er denne rare klippen?

Og kanskje det viktigste spørsmålet av alle:

"Hvor kan vi dra neste gang?"

heldigvis har jeg funnet folk som ikke synes det er irriterende med mine evige spørsmål.

Travel Inn Turkey har gått med på å følge med på reisen.

De vil hjelpe meg med å undersøke stedene jeg besøkte før, oppdage de jeg misser, og avsløre destinasjoner jeg aldri har hørt om.

Sammen vil vi reise gjennom Tyrkias berømte steder og dets skjulte hjørner.

Og jeg skal ikke holde historiene for meg selv.

Jeg vil dele dem med deg.

Mitt første reisemål har mitt navn

Det var egentlig bare ett sted jeg kunne starte.

Et sted kalt Niobe.

Ja.

Det finnes faktisk et sted i Tyrkia som er oppkalt etter meg.

Vel... kanskje bør jeg si at jeg er oppkalt etter henne.

Velkommen til Niobes Klippe, nær Manisa.

I foten av Mount Spil, med utsikt over landskapet rundt Manisa, står en naturlig bergformasjon kjent som Niobe Kaya – Niobes Klippe – eller, mer poetisk, Aglayan Kaya: Den gråtende klippen.

Hvis du ser på den fra rett vinkel, kan du forestille deg konturene av en kvinnes ansikt.

Og bak det ansiktet ligger en av de mest tragiske historiene fra den antikke mytologien.

Kvinnen bak klippen

Ifølge den gamle historien var Niobe datteren til Tantalus og var knyttet til regionen Mount Sipylus, fjellet vi kjenner i dag som Mount Spil.

Hun ble gift med Amphion, kongen av Theben, og ble feiret for å ha mange barn.

Men Niobe ble for stolt av sin store familie.

Hun sammenlignet seg med Leto, gudenes mor Apollo og Artemis, som bare hadde to barn.

Niobe trodde at å ha så mange barn gjorde henne overlegen.

Det var en farlig påstand.

Letos barn tok hevn.

Apollo og Artemis drepte Niobes barn, og Niobe ble igjen ødelagt av sorg.

Hun gråt og sørget inntil, ifølge legenden, Zeus forvandlet henne til stein.

Den sørgende moren ble en del av fjellet selv.

Og derfor ble klippen ved Mount Spil kjent som Niobe.

Den antike forbindelsen var ikke noe som ble oppfunnet for moderne turisme. Historien om Niobe og klippen ved Sipylus var allerede en del av den antikke tradisjonen. Homer nevner Niobe i Iliaden, mens senere forfattere koblet henne direkte til klippen nær det antike Magnesia, dagens Manisa.

Gråter klippen virkelig?

Vel...

Det avhenger av hvem du spør.

Klippenes form er naturlig, dannet av erosjon, men utseendet hennes har oppmuntret generasjoner av mennesker til å se ansiktet til en sørgende kvinne.

Tradisjonelt ble vann dråper assosiert med klippen tolket som Niobes tårer. Det tyrkiske navnet Ağlayan Kaya, som betyr "Den gråtende klippen", holder den poetiske tradisjonen i live.

Stående der, kunne jeg ikke la være å lure på hva Niobe selv ville tenkt.

Ville hun bli overrasket over at folk fremdeles forteller historien hennes tusenvis av år senere?

Ville hun være glad for at navnet hennes fremdeles blir husket?

Eller ville hun bare be oss slutte å snakke og la henne ha litt ro?

Jeg mistenker det siste.

Mer enn en klippe

Hva fascinerer meg med Niobes Klippe er at den ikke bare er en geologisk formasjon.

Den sitter i skjæringspunktet mellom natur, mytologi, historie og minne.

Fjellet er ekte.

Klippen er ekte.

De gamle historiene er ekte stykker av menneskelig kultur.

Men følelsene inne i historien – stolthet, kjærlighet, tap, sorg og minne – er like sterke i dag som de var for tusenvis av år siden.

Det er noe jeg alltid har elsket med å reise i Tyrkia.

Du besøker ikke bare et sted.

Du oppdager lag.

Hvis du ser under den moderne byen, kan du finne en osmannisk historie.

Hvis du ser under det, kan du finne en romersk.

Gå dypere, og plutselig står du i et landskap knyttet til gresk mytologi, antikke anatoliske kulturer eller sivilisasjoner som forsvant lenge før vår moderne verden eksisterte.

Og noen ganger...

finner du bare en klippe.

En klippe som får deg til å stoppe.

En klippe som får deg til å se dobbelt.

En klippe som har fortalt en historie i tusenvis av år.

Og dette er bare begynnelsen

Så, dette er meg.

Niobe.

Jeg har et kart.

Det er fortsatt fullt av pinner.

Noen av dem er steder jeg allerede har besøkt.

Mange er steder jeg fremdeles ønsker å oppdage.

Og det er sannsynligvis hundrevis flere som jeg ikke engang vet om ennå.

Det er den spennende delen.

Fra nå av tar jeg deg med meg.

Vi vil besøke noen av stedene jeg oppdaget i løpet av Erasmus-årene mine.

Vi vil utforske destinasjoner jeg aldri klarte å nå.

Vi vil lete etter skjulte landsbyer, gamle byer, glemt historier, lokale tradisjoner, usvanlige matretter og ekstraordinære landskap.

Og jeg vil fortsette å stille spørsmål.

Mange spørsmål.

heldigvis er Travel Inn Turkey klar for dem.

Altså, det er i hvert fall det de sier.

Får vi se hvor lenge deres tålmodighet varer.

For nå, er mitt første spørsmål enkelt:

Hvor bør Niobe dra neste gang?

Kartet venter.

Og min tyrkiske eventyr har akkurat begynt.