Guzelyurt, Kappadokia

Et bevart stykke av utdanningshistorien

Det finnes steder i Kappadokia der en reisende ikke bare ser på et bygg.

Det finnes steder der steinene synes å huske.

I de stille gatene i Guzelyurt, byen som historisk er kjent som Gelveri og tidligere assosiert med Karballa / Karvali, står restene av et bemerkelsesverdig kapittel i Kappadokias historie: skolene der generasjoner av det lokale ortodoks-kristne samfunnet fikk sin utdannelse.

I dag kan inngang til disse gamle bygningene skape en følelse som er vanskelig å beskrive. For etterkommere av folkene som en gang bodde her, er en døråpning ikke bare en inngang. Den kan være en forbindelse til besteforeldre, foreldre, lærere, barndom og et hjemland som ble forlatt.

For dagens besøkende er det en invitasjon til å huske at Kappadokia også var et land av skoler, bøker, lærere og barn.

Karvali – dagens Guzelyurt

Den historiske bosetningen kalles i dag Guzelyurt, i provinsen Aksaray.

Kommunen forklarer at bosetningen var kjent som Karballa under romersk og bysantinsk tid, og senere som Gelveri. Det offisielle navnet Guzelyurt ble vedtatt i 1965.

Byen ligger omtrent 35 kilometer fra Aksaray og er fortsatt ett av stedene der Kappadokias karakteristiske bergskårne arkitektur, historiske hus, kirker og underjordiske rom fortsatt kan oppleves.

Det gamle navnet forekommer i flere former i historiske kilder — Karballa, Karvala, Karvali, Gelveri og andre. En moderne reisende kan derfor støte på ulike staveformer for samme historiske fellesskap.

Et samfunn som trodde på utdanning

Utdanning ble stadig viktigere blant Kappadokias ortodoks-kristne samfunn på 1800-tallet.

I Gelveri fantes separate utdanningsinstitusjoner for gutter og jenter, sammen med en barnehage. En vitenskapelig studie av kappadokisk utdanningshistorikk viser at mot slutten av 1800-tallet hadde Gelveri en gutteskole, jenteskole og barnehage, og at nygresk ble undervist fra rundt 1890.

Dette er særlig interessant fordi den lokale befolkningen hadde et komplekst språklig identitet.

Mange kappadokiske ortodokse kristne snakket tyrkisk i hverdagen mens de brukte det greske alfabetet til skriving. De blir ofte beskrevet som karamanli eller karamanlides i historisk litteratur.

Skolen var derfor mer enn et sted hvor barn lærte å lese.

Det var et sted hvor språk, religion, historie og fellesskapsidentitet ble bevart.

Gutteskolen – Gelveri Erkek Rum Mektebi

En av de viktigste bevarte utdanningsbygningene er kjent på tyrkisk som:

Gelveri Erkek Rum Mektebi

— den gresk-ortodokse gutteskolen i Gelveri.

Ifølge den kulturohistoriske publikasjonen Aksaray'in Hafizasi fra Aksaray, ble nedre del av skolen fullført i 1870, mens øvre etasje ble fullført i 1891.

Andre historiske kilder oppgir bygningen som Gelveri Erkek Rum Mektebi, mens en nyere historisk publikasjon om Karvali nevner innvielsen av byens gutteskole i 1891.

Forestill deg døråpningen mer enn et århundre siden.

Barn som ankom om morgenen.

Lærere som forbereder sine timer.

Bøker som blir båret gjennom inngangen.

Stemmer som fyller klasserommene.

For folket i dette samfunnet var dette ikke et arkeologisk monument.

Det var bare deres skole.

Jenteskolen – Gelveri Kiz Mektebi

Utdanning av jenter var også en viktig del av samfunnets utvikling.

Gelveri Kiz Mektebi, eller den greske jenteskolen i Gelveri, ble bygget på 1910-tallet, ifølge den kulturohistoriske publikasjonen fra Aksaray.

En annen historisk beretning identifiserer en jenteskole i Gelveri og diskuterer den bredere utviklingen av jenters utdanning blant osmanske greske samfunn.

Skolen representerte noe viktig for sin tid:

utdanning var ikke ment kun for gutter.

Jenter fikk også adgang til organisert skolegang, kunnskap og kulturell utdanning.

Dette gjør bygningene spesielt meningsfulle i dag.

De er ikke bare eksempler på gammel arkitektur.

De representerer foreldres drømmer om at barna deres skulle få en utdannelse.

Hva lærte barna?

Utdanningsprogrammene i kappadokiske greske skoler kunne være overraskende omfattende.

Avhengig av institusjon og periode inkluderte fag gresk språk og litteratur, oldgresk, matematikk, historie, religion, geografi, naturfag og praktiske fag.

Den bredere utdanningsutviklingen til kappadokiske ortodokse samfunn på 1800-tallet viser en økende innsats for å etablere organiserte skoler, lærere og utdanningsforeninger.

Utdanning var tett knyttet til samfunnets overlevelse.

En skole betydde at neste generasjon kunne arve mer enn hus og jord.

De kunne arve språk, historier, tro, kunnskap og minner.

Hva skjedde etter 1924?

Historien til disse skolene kan ikke skilles fra en av de største transformasjonene i Kappadokias historie.

Folkbyttingen før Guzelyurt/Gelveri var hjemsted for både kristne og muslimske samfunn.

Kommunen i Guzelyurt oppgir at folkbyttingen fant sted i 1924, med den ortodoks-kristne befolkningen i området som dro til Hellas. Mange ble bosatt i Nea Karvali, nær Kavala, hvor et nytt samfunn ble etablert.

Det gamle samfunnet forsvant derfor fra byen innenfor en relativt kort historisk periode.

Skolene mistet sitt opprinnelige formål.

Men bygningene forble.

Og det er derfor deres innganger kan føles så kraftige i dag.

Hva brukes gutteskolen til i dag?

En av de mest fascinerende aspektene ved denne historien er at den gamle Gelveri Erkek Rum Mektebi ikke har forsvunnet helt.

Ifølge Aksaray'in Hafizasi, brukes den tidligere greske gutteskolen i dag som hotell.

Dette gir bygningen et bemerkelsesverdig annet liv.

Et bygg som en gang velkommet barn til sine timer kan nå velkomme reisende.

Funktionen har endret seg helt.

Men betydningen er den samme.

Veggene har gått fra utdanning til gjestfrihet, men de fortsetter å bære minnet om folkene som bygget og brukte dem.

Og jenteskolen?

Den tidligere jenteskolen hører til samme historie, selv om dens nåværende bruk og tilgjengelighet bør sjekkes lokalt før den presenteres for besøkende som et åpent turiststed.

Et historisk bygg kan overleve fysisk, mens dets opprinnelige funksjon, eierskap og tilgjengelighet kan ha endret seg.

Nå er det et bevart stykke av utdanningshistorien til det gamle Gelveri.

En by som fortsatt lever

Guzelyurt i dag er ikke et friluftsmuseum.

Folk bor her.

Familier har hjem, bedrifter og hverdagsrutiner. Turisme har blitt en viktig del av den lokale økonomien, mens tradisjonelt håndverk og lokal kultur fortsatt utgjør en del av byens identitet.

De lokale myndighetene har også støttet gjenopplivelsen av Gelveri-porselen og tradisjonell jordarbeid, et gammelt håndverk som hadde sunket etter midten av 1900-tallet.

Å gå gjennom de gamle gatene gir derfor den reisende to opplevelser samtidig:

Guzelyurt i dag og Gelveri i går.

Det er det som gjør byen spesiell.

Befolkningen i det gamle Gelveri

Demografiske historiske kilder gir oss en følelse av samfunnets størrelse.

En studie om Aksaray greske jenteskole oppgir at i 1913 hadde Gelveri 621 husholdninger og 3 129 greske innbyggere.

Dette er et viktig tall fordi det minner oss om at vi ikke snakker om en liten bosetning med bare noen få familier.

Det fantes et betydelig samfunn her.

Det fantes hjem.

Bedrifter.

Kirker.

Foreninger.

Skoler.

Lærere.

Barn.

Og et sosialt liv som stort sett har forsvunnet fra det fysiske landskapet.

Stående ved skolens inngang

Kanskje det mest rørende ved å besøke disse bygningene er inngangen.

Forestill deg en tidligere elev som står her igjen etter tiår.

Kanskje de dro som barn.

Kanskje deres foreldre dro.

Kanskje deres besteforeldre ble født i Gelveri.

Døren kan se vanlig ut.

Men for noen hvis familie kom fra denne byen, kan den representere et helt tapt verdensrom.

Det er derfor historiske skoler fortjener en annen type respekt fra besøkende.

De bør ikke behandles kun som fotobakgrunner.

De er steder hvor tidligere generasjoner lærte, drømte og forberedte seg på livet.

Og når vi kommer inn i dem i dag, bør vi huske at vi vandrer gjennom noens annens barndom.

En lære for neste generasjon

Det er en annen grunn til å bevare disse bygningene.

Unge mennesker som besøker Kappadokia i dag kan se skolen og forstå at historie ikke bare handler om keisere, kirker og slag.

Historie handler også om barn.

En gutt som bærer en bok.

En jente som går inn i et klasserom.

En lærer som skriver på tavlen.

En familie som sparer penger slik at deres barn kan motta en utdannelse.

Dette er universelle historier.

Navnene og språkene kan ha endret seg.

Folkene er borte.

Men driften forblir kjennetegnet.

Hver generasjon ønsker at neste generasjon skal få en bedre fremtid.

Det er kanskje den vakreste meldingen disse gamle skolene kan gi oss.

Niobe oppdager skolen

Da Niobe ankom Guzelyurt, hadde hun forventet at Kappadokia skulle overraske henne med bergkirker, underjordiske byer og ekstraordinære landskap.

Hun forventet ikke at en skolens døråpning skulle stanse henne.

Hun sto stille foran det gamle bygget.

I et øyeblikk forestilte hun seg gaten mer enn hundre år siden.

Barn som løp gjennom inngangen.

Lærere som ropte dem tilbake.

Bøker under armene.

Foreldre som ventet utenfor.

Så så hun på den samme døråpningen i dag.

Stillhet.

Stein.

Et annet Tyrkia.

En annen generasjon.

Men det samme bygget.

Niobe rørte ved den gamle steinen og tenkte:

"Kanskje dette er hva historie virkelig er. Ikke noe bak glass, men noe som venter stille på at vi skal legge merke til det."

Når vi reiser gjennom Kappadokia, bør vi ikke bare besøke de stedene som er berømte. Vi bør også lytte til de stedene som husker.

For neste generasjon kan disse skolene bli mer enn rester av et forsvunnet samfunn.

De kan bli en lære i respekt.

Respekt for utdanning.

Respekt for ulike kulturer.

Respekt for folkene som levde her før oss.

Og respekt for ansvaret med å bevare det som gjenstår.

Reis med Travel Inn Turkey

For reisende som er interesserte i Kappadokias dypere historie, kan Guzelyurt kombineres med andre historiske og ortodokse steder i regionen.

En reise gjennom Guzelyurt, Klosterdalen, St. Gregorios Teologos kirke, gamle Gelveri-hus og de historiske skolene gir en annen perspektiv på Kappadokia — en som går utover de berømte dalene og eventyrslottene.

Med Travel Inn Turkey kan reisen bli ikke bare en sightseeing-tur, men en reise gjennom minnene til folkene som en gang kalte Kappadokia hjem.

For noen ganger er de viktigste stedene i Kappadokia de som hvisker snarere enn som skriker.