Niobe og den lille Hagia Sophia

Å følge kristendommens spor

I dag fulgte Niobe et nytt spor av kristendommen gjennom Istanbul — og oppdaget at historien noen ganger ikke forsvinner. Den skifter bare drakt.

Listen min over kristne steder i Istanbul blir farlig lang.

Hver gang jeg tror jeg har nådd slutten, virker det som en ny kirke, en ny helgen eller en ny bysantinsk historie hvisker: “Du er ikke ferdig ennå.”

Så i dag gikk jeg på leting etter helgenerne Sergius og Bacchus.

I dag kjenner de fleste kirken som Küçük Ayasofya – den lille Hagia Sophia. Den er nå en moské, men når du trer inn, blir du umiddelbart minnet om at dette bygget har levd flere liv.

Og hvilket liv det har hatt.

En kirke bygget i Justinians tid

Kirken til helgenerne Sergius og Bacchus stammer fra 500-tallet, under keiser Justinian I av Bysants. Bygningen ble fullført rundt 536, selv om forskere fortsatt diskuterer nøyaktig dato og formål.

Justinian er selvfølgelig keiseren bak den store Hagia Sophia.

Men før jeg kom til den berømte jätten ved siden av, fant jeg dette mindre, mye mer intime bygget.

Og plutselig forstod jeg hvorfor det kalles den lille Hagia Sophia.

Sammenligningen handler ikke bare om størrelse. Bygningen har en bemerkelsesverdig sentralisert design med en kuppel som reiser seg over en åttekantet ordning av søyler. Arkitektene hans eksperimenterte med former som snart ville føre bysantinsk arkitektur i fascinerende nye retninger.

Det føltes nesten som om jeg hadde gått inn i et laboratorium for bysantinsk arkitektur.

Ett svært vakkert laboratorium.

Se opp, Niobe!

Den beste rådet jeg kunne gi en nysgjerrig reisende er:

Gå ikke bare inn og se deg rundt. Se opp.

Rundt interiøret er det noe som umiddelbart fanget oppmerksomheten min – en gammel gresk innskrift som løper langs den arkitektoniske utsmykningen.

Innskriften ærer keiser Justinian, keiserinne Theodora og helgenen Sergius.

Og der var den.

Ord hogd ut i stein for mer enn tusen år siden.

Jeg stod der og tenkte på hvor mange mennesker som må ha sett på disse samme bokstavene før meg.

Keisere.

Presteskap.

Troende.

Reisende.

Folk som levde og døde i Konstantinopel.

Og nå meg, Niobe, som prøver å forstå hva de forsøkte å fortelle fremtiden.

Hvorfor Sergius og Bacchus?

To soldater, to martyrer

Sergius og Bacchus ble tradisjonelt husket som romerske soldater som ble myrdet på grunn av sin kristne tro.

Ifølge tradisjonen omkring Justinian hadde de to helgenene en særlig viktig forbindelse til keiseren. En legende sier at de dukket opp i en visjon knyttet til Justinians skjebne og hjalp med å bevise hans uskyld. Justinian ble senere keiser og hedret dem ved å opprette en kirke dedikert til dem.

Uansett om alle detaljene i historien hører til historien eller legenden, er én ting sikkert:

Justinian ønsket at disse helgenene skulle huskes.

Og han bygget noe ekstraordinært til deres ære.

O så endret historien seg igjen...

I dag gikk jeg ikke gjennom en fungerende bysantinsk kirke.

Jeg besøkte en moské.

Bygningen ble omdannet til en moské i osmansk tid, med transformasjonen vanligvis datert til slutten av 1400-tallet eller begynnelsen av 1500-tallet. Islamske elementer ble lagt til, inkludert en mihrab og en minbar, mens bygningens bysantinske struktur forble intakt.

Og dette er en av de tingene jeg elsker ved Istanbul.

Bygningen lar som om bare ett kapittel noengang eksisterte.

Kristendommen er fortsatt der.

Islam er der.

Bysantsriket er der.

Osmanske riket er der.

Og moderne Istanbul er der også.

Alle okkuperer samme rom.

Alle etterlater noe bak seg.

Spora er overalt

Jeg har begynt å innse at å følge kristendommen gjennom Istanbul ikke bare handler om å besøke kirker.

Det handler om å se nøye etter.

En innskrift.

En søyle.

Et overlevende arkitektonisk detalj.

En tidligere kirke som nå er en moské.

Et kloster som ligger gjemt bak en moderne gate.

Et navn som overlevde selv da bygningen endret funksjon.

Den lille Hagia Sophia minnet meg på det igjen.

Den kristne fortiden presenteres ikke alltid foran deg med et stort skilt som sier:

“Her er jeg!”

Noen ganger må du se over hodet ditt.

Noen ganger må du lese steinen.

Noen ganger må du spørre hva et bygg var før det ble det du ser i dag.

Og noen ganger må du bare stå stille midt i det og forestille deg.

Listen min blir lengre...

Så, kom jeg i dag for å lære om helgenerne Sergius og Bacchus.

Jeg dro med et nytt spørsmål:

Hvor mange kristne spor venter fortsatt på meg i Istanbul?

Svaret, basert på notatboken min, er:

MANGE.

Listen min er lang.

Veldig lang.

Og jeg har en følelse av at Niobe kommer til å følge disse sporene en god stund.

Etter alt som er, har Istanbul hatt nesten to tusen år til å samle historier.

Og jeg har nettopp begynt å lete etter dem.

Neste stopp?

Vel...

Du må følge Niobe for å finne ut.