Hagia Euphemia I Hippodromet I Istanbul
Niobes uventede oppdagelse
Hagia Euphemia i Hippodromen i Istanbul
Noen oppdagelser er planlagt.
Andre skjer helt av seg selv.
Og noen ganger er de mest fascinerende stedene i Istanbul de du aldri hadde tenkt deg å finne.
Det var akkurat det som skjedde med meg en vakker dag mens jeg gikk rundt i Hippodromen i Konstantinopel.
Jeg lette ikke etter en kirke.
Jeg fulgte ikke et historisk kart.
Jeg lette ikke engang etter et annet bysantinsk monument.
Jeg så bare en venn sitte nær en gjerde og bestemte meg for å gå over og si hei.
Og så la jeg merke til det.
En liten skilt.
Ett navn.
Hagia Euphemia.
Jeg stoppet.
I et øyeblikk virket støyen fra det moderne Istanbul å forsvinne.
Jeg stod der og leste informasjonen nøye, og prøvde å forstå hva som lå skjult under føttene mine og rundt meg. Til dette øyeblikket hadde jeg gått forbi dette stedet uten virkelig å legge merke til det.
Hvor mange andre hadde gjort nøyaktig det samme?
Hver dag passerer lokale, besøkende og turister gjennom Hippodromen. De tar bilder av de gamle monumentene, går mellom obeliskene, besøker Blåmoskeen og Hagia Sophia, og fortsetter reisen sin.
Men her, nesten stille, fantes et annet kapittel i Konstantinopels historie.
Et kapittel som mange kanskje aldri vil legge merke til.
Jeg satte meg og forestilte meg fortiden
Været var vakkert, så jeg satt en stund på et gjerde i nærheten.
Og plutselig begynte jeg å stille meg selv et enkelt spørsmål:
Hva var dette stedet før det ble et arkeologisk område omgitt av moderne Istanbul?
Det var vanskelig å forestille seg.
I dag passerer folk forbi med innkjøpsposer, kameraer i hånden, sjekker telefonene sine og ser etter neste destinasjon.
Men for århundrer siden var dette området en del av Konstantinopel.
Hippodromen var ett av de store offentlige og seremonielle rommene i den bysantinske hovedstaden. I nærheten sto palasser, kirker og andre bygninger knyttet til det keiserlige livet.
Og Hagia Euphemia hadde sin egen bemerkelsesverdige historie.
Den bevarte strukturen var opprinnelig en del av et palasskompleks og er knyttet til palasset til den høytstående embetsmannen Antiochos. Den sentrale mottakshallen ble senere omdannet til en kirke dedikert til helgenen Euphemia.
Plutselig virket ikke de små arkeologiske restene foran meg lenger små.
De tilhørte en mye større historie.
Helgenen Euphemia bragte meg tilbake til et annet Istanbul
Og så husket jeg noe.
Jeg hadde allerede besøkt en annen kirke dedikert til helgenen Euphemia.
Ikke her.
På den asiatiske siden av Istanbul, i Kadıköy.
Denne minnen koblet plutselig to forskjellige deler av byen sammen for meg.
Én helgen.
To sider av Istanbul.
Tto forskjellige steder.
Og århundrer med historie mellom dem.
Historien om helgenen Euphemia er dypt knyttet til Kalkedon, dagens Kadıköy. Hennes opprinnelige helligdom var der, og hennes kult ble spesielt viktig etter Konsilet i Kalkedon i 451. Senere, i løpet av syvende århundre, ble hennes relikvier flyttet til Konstantinopel og plassert nær Hippodromen.
Jeg så på restene igjen.
Nå så jeg ikke bare på steiner.
Jeg så på en forbindelse mellom det gamle Kalkedon og Konstantinopel.
Mellom den asiatiske og den europeiske siden av dagens Istanbul.
Mellom det Istanbul jeg kjenner i dag og det Konstantinopel som eksisterte for mange århundrer siden.
En kirke skjult i all synlighet
Hva fascinerte meg mest, var hvor lett det var å overse.
Det var ingen stor inngang som kunngjorde:
"Her står en viktig bysantinsk kirke."
Det var ingen enormt monument som dominerte horisonten.
Bare arkeologiske rester, et skilt, de omkringliggende gatene og folk som fortsetter dagen sin.
Men dette stedet hadde en gang enorm religiøs og historisk betydning.
Kirken ble Kirken til Helgenen Euphemia i Hippodromen, kjent på gresk som Ἁγία Εὐφημία ἐν τῷ Ἱπποδρομίῳ.
Den overlevde dramatiske perioder i bysantinsk historie, inkludert ikonoklasme-kontroversen, senere restaurering og den latinske okkupasjonen av Konstantinopel. Arkeologiske utgravninger avslørte til slutt viktige rester av kirken og fragmenter av dens middelalderske freskemaling.
Stedet ble arkeologisk gjenoppdaget på 1900-tallet. Utgravninger startet etter at rester og fresker ble identifisert i området, med videre undersøkelser på 1940- og 1950-tallet.
Og jeg oppdaget det bare fordi jeg gikk for å si hei til en venn.
De uventede oppdagelsene er noen ganger de beste
Jeg smilte.
Dette var akkurat den typen oppdagelse jeg elsker ved Istanbul.
Du kan planlegge en hel dag.
Du kan lage en reiseplan.
Du kan markere hvert berømt monument på kartet ditt.
Og så gir Istanbul deg plutselig noe du ikke lette etter.
En liten skilt.
En glemt ruin.
En gammel kirke.
En historie som gjemmer seg bak et moderne gjerde.
Den ettermiddagen ble Hagia Euphemia enda et uventet kapittel i min reise gjennom Istanbul.
Jeg kom bare for å si hei.
I stedet fant jeg meg selv sittende ved siden av Hippodromen, og forestille meg keisere, hofffolk, tilbedere og pilegrimer som en gang hadde gått gjennom denne delen av Konstantinopel.
Og jeg fortsatte å tenke på folk som gikk forbi meg.
Hvor mange visste hva som var her?
Hvor mange hadde stoppet for å lese skiltet?
Hvor mange ville bare gå forbi?
Kanskje er det nettopp det som gjør Istanbul så ekstraordinært.
Dens historie står ikke alltid foran deg som et praktfullt monument.
Noen ganger venter den stille.
Noen ganger må du legge merke til et lite skilt.
Noen ganger må du stoppe.
Og noen ganger, som Niobe, må du bare være på rett sted til rett tid.
En ny oppdagelse. En ny historie.
Når jeg endelig reiste meg og fortsatte turen min, visste jeg at dette ikke var slutten på historien.
Det var begynnelsen på en ny.
Jeg hadde allerede møtt helgenen Euphemia på den asiatiske siden av Istanbul.
Nå hadde jeg uventet møtt henne igjen ved siden av den gamle Hippodromen.
To steder.
To sider av byen.
Én bemerkelsesverdig bysantinsk historie.
Og en gang til har Istanbul påminnet meg om at de beste oppdagelsene ikke alltid er de vi planlegger.
Noen ganger...
byen finner historien for oss.
Og denne ble enda en historie for Niobe.
Våre partnere
