Baklava-tårnene

Jeg trodde jeg visste hvordan baklava så ut.

Kvadrater. Diagonaler. Gylne lag. Pistasjenøtter strødd på toppen.

Så, et sted på reisen min gjennom Tyrkia, så jeg et tårn.

Ikke et steintårn.

Ikke et gammelt tårn.

Ett baklavatårn.

Det sto stolt bak glasset i en liten bakerbutikk, laget av lag etter lag med ømtaigelig deig, smør og pistasjenøtter, med sirup som skinte mellom foldene.

Jeg stirret på det.

«Er det virkelig baklava?» spurte jeg.

Mannen bak disken smilte.

«Selvfølgelig.»

Han sa det som om jeg nettopp hadde spurt om himmelen virkelig var blå.

Jeg pekte på tårnet.

«Og folk spiser det?»

Han lo.

«Det er tanken.»

Jeg bestilte én.

Første bit var farlig god.

Deigen knaket mykt. Pistasjenøttene fulgte etter. Så kom søtmen — rik, varm og umiskjennelig tyrkisk.

Plutselig forstod jeg noe.

Baklava er ikke bare en dessert.

Det er arkitektur du kan spise.

Lagene er dens etasjer.

Pistasjenøttene er dens pynt.

Sirupen er hemmeligheten som holder alt sammen.

Og bakekjefen?

Arkitekten.

Men eventyret mitt var ikke ferdig.

Noe senere oppdaget jeg et annet tårn.

Dette var laget av kadayif — de ømme, gylne trådene av ristet deig som nesten ser ut som fint gyllent hår.

Det var høyere, mørkere og vidunderlig rotete.

Jeg kalte det Kadayif-tårnet.

Kokken så på meg.

«Künefe», rettet han.

«Ah», sa jeg. «Så tårnet har et navn.»

Han nikket.

Og så la han til noe som fikk meg til å le:

«Hvert tårn trenger et navn.»

Kadayifen var annerledes enn baklaven.

Knasende utenpå.

Myk og varm inni.

Og gjemt midt i var ost.

Ost!

Jeg så på kokken med uforståelse.

«Legger dere ost i dessert?»

Han smilte.

«Du har ikke reist nok.»

Rett poeng.

Jeg tok enda en bit.

Den varme osten strekte seg mellom deigen og sirupen, og plutselig var mine nøye konstruerte regler om hva en dessert bør være, fullstendig ødelagt.

Den ettermiddagen sluttet jeg å tenke på desserter som ting man bare bestiller mot slutten av et måltid.

I Tyrkia kan de være en opplevelse.

En samtale.

En tradisjon.

En grunn til å sette seg ned med en fremmed.

En grunn for noen til å forklare hvordan deres mormor pleide å lage det.

Og noen ganger, tilsynelatende, en grunn til å bygge et tårn.

Jeg forlot bakerbutikken med klissete fingre og et smil.

Jeg hadde kommet på jakt etter noe søtt.

Jeg fant i stedet en liten bit av tyrkisk kultur.

Og nå når noen forteller meg at de allerede har prøvd baklava, har jeg bare ett spørsmål:

«Ja… men har du noen gang klatret i et baklavatårn?»

Kanskje er det problemet med å reise.

Du drar hjemfra og tror du vet hva du leter etter.

Så legger Tyrkia stille noe helt uventet foran deg.

Og du tar en bit.